Høst

Klokken er 05.40
Skrivesperren har vart i noe som føles ut som en evighet, og i jakten på den drar jeg frem bloggen.
På seks timer har jeg fått i meg en halv flaske vin, lest i bøker og egne gamle tekster, tegnet skisser i hodet, sortert gamle utkast og tekster samt nytt Winnerbäck. Sistnevnte gjør jeg enda.
Det er lyst ute, men allikevel lar jeg telysene stå. Jeg er ikke trøtt.
Høsten er på vei, og det føles ut som om sjelen min våkner fra en salig dvale som har vart både vinteren og sommeren gjennom.
Jeg elsker og hater den på samme gang. Den gjør meg melankolsk og kald, men også kreativ og rolig.
De fleste mener vel at sommeren er langt fra over, men de gule løvene som presser seg frem mellom de grønne utenfor vinduet sier meg at jeg må huske jakke til de kjølige kveldene, og å finne frem pleddene.

Høsten kommer med en lengsel. Jeg vet bare ikke etter hva.
Jeg fyller den med det jeg tror er riktig; vin, rolig musikk, morbide bilder, tankesurr og ambivalens.
Jeg nyter å være alene på en helt spesiell måte, skalker lukene og forsvinner i mitt eget uendelige sinn.
Likevel finner rastløsheten meg og jeg stikker hode litt ut etter menneskelig kontakt. Rastløsheten finner meg hvor som helst.

Jeg kan ikke huske sist jeg var på atelieret. Det er ikke bare skrivingen som har stoppet opp. Jeg vet ikke om jeg husker hvordan jeg holder en blyant, eller finner bildene inni hodet når jeg sitter foran papiret.
Jeg korker resten av vinen frem til jeg står opp i kveld. Da vil jeg ta den med til atelieret. Lukte på penslene med akvarellrester, bla i gamle bilder og bare sitte.
Kanskje jeg husker da. Kanskje det kommer tilbake.